Markus Simonsen var ingen sportsmann. Det var ikke hans skyld, kroppen hans ble bare så merkelig slapp når han skulle løpe fort, hoppe langt eller kaste noe tungt. Så snart han hørte noen snakke om en eller annen idrettskonkurranse de hadde vært med i, følte Markus seg sliten, som om han også hadde vært med, og blitt sist. Han grudde seg til gymtimene, ikke bare til å løpe omkring i kortbukse og stadig vekk få en ball i ansiktet, men også til å skifte, for da skulle alltid Reidar måle størrelsen på armmusklene sine mot Markus. Reidar pumpet jern, og musklene hans ble større og større. Markus pumpet ikke noe som helst, og hadde inntrykk av at hans muskler ble mindre og mindre. Det hjalp ikke akkurat på selvtilliten hans, som var nokså nedslitt fra før, og det gjorde ikke saken bedre at Sigmund sa at Shakespeare heller ikke hadde hatt noe særlig til armmuskler. - Shakespeare var en pyse! sa Reidar. - Det var han ikke, sa Sigmund. - Han skrev Hamlet. - Og hvem var Hamlet? spurte Reidar.

I Markus og den store fotballkjærligheten handler det om kjærlighet, fotball - og selvhypnose!