Cornelius smelte den store neven sin i dørkarmen. "Jeg skal lære deg ...," sa han. "Jeg skal lære deg å snakke ordentlig til folk!" Sølvhesten skrek, og dundret det ene forbeinet i gulvet så det føk gnister av steinene. "Du skremmer hesten," sa Kat. "Kom her," sa Cornelius med den lave stemmen som betydde at dette var siste advarsel. Men Kat ristet på hodet og holdt hardt rundt halmvisken hun drev og tørket hoppa med. "Nei," sa hun. "Du kan jo selv komme og hente meg!" For med ett visste hun, med en pirrende fornemmelse av overlegenhet, at stefaren hennes var redd for den merkelige sølvhesten med de gylne rovdyrøynene ...