Han het Gabriel Angélico og var født med hjertet på høyre side. Hele livet hadde han bodd i samme hus, samme by, samme usynlige flekk på det store verdenskart. I de senere år var han stadig blitt observert på en stol av flettet plastikk under oliventreet nede ved elven hvor han bodde. Her satt han og så på solen som seg hen over randen av fjell lenger fremme, med et drag av lengsel over ansiktet. Landsbyboerne bemerket fra tid til annen at den gode professoren var blitt enda mer innadvendt enn man kunne huske. Men det var kanskje ikke så underlig, for hvor var nå den fremmede piken blitt av?