«Jeg ser ut av vinduet og inn i leiligheten i blokka overfor. Det er rart å tenke på hvor mange mennesker som bor der og lever sine liv og ingen ser inn til meg og Epsilon, og hva skal man da med gjenboere.»

Mathea Martinsen har ikke hatt mye med andre mennesker å gjøre. Men noe har hun skjønt: De er ikke som henne. Nå, som gammel, rammes hun av en stor sorg, og hun blir redd for å dø før noen vet at hun har levd. Mathea finner fram brudekjolen igjen, baker pikekyss og går ut blant de andre.