Hør et utdrag fra lydboka:

Helbredelsen

4
Din vurdering: Ingen Gjennomsnitt: 4 (1 stemme)
149,-
Klikk på formatet du ønsker å kjøpe
Product: 
Innleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Oversetter: Kia Halling
Kategori: Romaner
Sjanger: Skjønnlitteratur
Produsert av:LBF
Målform:Bokmål
Original tittel:The Healing
Spilletid:12:59:52
Først utgitt:22.01.2013
ISBN Lydfil:9788242144898
ISBN CD:9788242156013

En spennende og rørende fortelling om sterke kvinneskjebner, kjærlighet og strid i Sørstatene før og etter frigjøringen, i samme ånd som «Mississippi» og «Barnepiken».


På Satterfield-plantasjen sørger fru Amanda over sin eneste datter, som er død av kolera. Omtåket av sorg tar hun et nyfødt slavebarn til seg og gir det navnet Granada. Granada vokser opp som fruens leketøy, uvitende om familien sin og hvor hun kommer fra - inntil slavekvinnen Polly Shine ankommer plantasjen.

Polly er kjøpt for å kurere slavene for en mystisk sykdom, og når hun lykkes over alle forventninger, begynner ting å endre seg. Granada må forlate hovedhuset og flytte inn hos Polly som hennes lærling. Og snart begynner det å hviskes om Friheten …

Syttifem år senere sitter gamle Gran Gran og forteller sin historie til den foreldreløse Violet - og avslutningen på fortellingen kan vise seg å bli en helt annen enn hun ventet.

Jonathan Odell har skrevet en utrolig spennende og rørende fortelling om sterke kvinneskjebner, kjærlighet og strid i et Sørstatene før og etter frigjøringen. En sjeldent medrivende, varm og rystende roman om frihet og håp.


«Oppslukende … Denne historiske romanen, som garantert vil bli sammenliknet med Kathryn Stocketts bestselger "Barnepiken", tar for seg komplekse problemstillinger knyttet til frihet og slaveri.» LIBRARY JOURNAL, STARRED REVIEW

Bonusmateriale for lydboklyttere og andre interesserte: Les forfatterens notat til leseren, hvor han forteller litt om bakgrunnen for at han skrev «Helbredelsen».


ET NOTAT TIL LESEREN

av Jonathan Odell

Gjengitt etter tillatelse fra Pax Forlag


Mens min mor fødte meg, i den lille byen Laurel i Mississippi, ble en svart mann ved navn Willie McGee lynsjet, og dette skjedde med støtte i lovverket og foregikk bare noen få kvartaler unna, utenfor rådhuset, mens mer enn tusen hvite borgere så på og jublet. Gikk du et stykke i nordlig retning ville du få øye på herskapshuset der den unge Leontyne Price pleide å hjelpe sin tante med å gjøre rent, helt til den hvite fruen i huset fikk høre henne synge og hjalp henne å komme inn ved Juilliard. Og fortsatte du å gå, helt til den andre siden av byen, ville du kanskje fått øye på en respektabel forretningsmann ved navn Sam Bowers, idet han stengte butikken sin - Sambo's Amusement Company - for dagen. I løpet av noen få år ville han bli valgt til Imperial Wizard i Ku Klux Klan, i den avdelingen som ble beskrevet i filmen Mississippi i flammer. Han ble tiltalt for å ha planlagt et av de blodigste overgrepene i hele borgerrettsstriden.

Hjem, kjære hjem.

Men jeg kjente ikke til noe av dette før jeg var godt voksen. Som de fleste hvite innbyggerne levde jeg isolert fra slike hendelser og gikk ut fra at de ikke vedrørte meg. Jeg skammer meg over å måtte innrømme at i det hvite miljøet hvor jeg vokste opp, ble svarte mennesker simpelthen betraktet som en del av bakgrunnen. Dette var verre enn fysisk segregasjon. Dette var en psykologisk segregasjon. Det var ikke slik at vi ble opplært til å ikke omgås svarte mennesker: Det var uunngåelig at vi kom i nær kontakt med hverandre. I stedet ble vi opplært til å betrakte halve befolkningen som noe mindre enn individer. De var funksjoner - stuepiker, gartnere og så videre.

Jeg husker tydelig den første gangen jeg fikk en leksjon i slik rasisme. Jeg må ha vært omtrent åtte år, og jeg satt under et tre i bakhagen vår en varm sommerdag. Jeg fikk øye på en eldre svart mann i flanellsskjorte. Han holdt på med å rake gress i nabohagen.

«Hvorfor går du med den varme skjorta?» spurte jeg. «Blir det ikke brennhett?»

Han så ned på meg og smilte. Han forklarte at han gikk med skjorta fordi den fikk ham til å svette, og når det begynte å blåse litt, fungerte det akkurat som airconditioning.

Der satt jeg og funderte over dette kloke svaret, da arbeidsgiveren hans, en hvit eldre kvinne, kom bort til oss. Hun het Helen Callahan. Jeg kalte henne frøken Helen, ikke fordi hun var ugift - det var hun ikke - men fordi man aldri tiltalte eldre hvite kvinner med «frue» eller med etternavn. Når de var over en eller annen uuttalt alder, visste man simpelthen at fra nå av skulle man kalle dem frøken og bruke fornavnet. Dette er bare ett eksempel på hvor komplisert korrekt tiltale kan være i sørstatene.

Frøken Helen var en typisk eldre sørstatskvinne, i det minste på ett område: Hun følte seg forpliktet til å oppdra enhver upolert guttunge innen synsvidde, så han kunne bli en ordentlig sørstatsgentleman. Hun hadde lært meg forskjellige tiltaleformer som viste korrekt grad av respekt, og hun hadde formanet meg om å alltid svare «yes, sir» og «no, ma'am», aldri snakke med mat i munnen, og holde albuene unna bordplaten. Jeg var veldig glad i frøken Helen. Hun var en av de mildeste og mest forfinede kvinner jeg noensinne har møtt. Jeg ville svært gjerne at hun skulle være stolt av meg.

«Hva holder dere to på med her ute, da?» spurte hun vennlig da hun kom bort til gartneren og meg.

Jeg husket at jeg måtte være høflig, og jeg ville gjerne gjøre henne til lags, så jeg sa: «Jeg snakker bare litt med herr Joe.»

Frøken Helen rynket brynene og knep sammen leppene på en måte som fortalte at nå hadde jeg vært «uoppdragen».

«Nei, Johnny,» sa hun. «Joe er ikke en herre. Joe er en nigger.»

Du blir kanskje sjokkert når du leser dette. Det er et uttrykk vi ser som smakløst, for ikke å si motbydelig, i vår tid. Men dette var 1959, i Mississippi. Og da det skjedde, følte jeg meg på sett og vis lettet. Plutselig var det så mye i min verden som ble forståelig. I dette øyeblikket skjønte jeg hvorfor det var enkelte vannfontener jeg ikke fikk lov til å drikke fra. Hvorfor de svarte måtte ta med maten de kjøpte inne på kafeen og gå ut på gaten for å spise den. Hvorfor skurene i de fargedes bydel ikke ble malt, og veiene ikke hadde fortauer. Det stemte så godt, alt sammen. Nå virket ikke disse forholdene lenger som tilfeldigheter. Jeg skjønte omsider at det handlet om hudfarge, og at Joes hudfarge var «feil», mens min av en eller annen grunn var «riktig».

«En dag kommer Joe til å kalle deg 'herr',» fortsatte frøken Helen, «men det blir aldri omvendt.»

Hun så mildt på Joe. Ordene hennes var ikke strenge, og tonefallet var vennlig. Det var ingen ondsinnethet i det, bare en god kristens overbevisning. Det var tydelig at hun brydde seg om Joe.

Og Joe smilte hyggelig, han også, og nikket samtykkende.

Så sånn skulle det være, tenkte jeg, og alle syntes at det var helt greit. Sannelig var det fint å være en hvit gutt i Mississippi! En hel menneskerase tidde, og ga meg dermed et bevis på at jeg var overlegen.


Så. La oss spole filmen framover et par tiår. Vi stanser ved en aprilkveld i 1988. Jeg bodde i Minnesota, i et av de mer tolerante distriktene langs Mississippielva. Jeg hadde skaffet meg et behagelig levebrød som konsulent i forretningsverdenen. Jeg hadde stått fram som homofil, liberal og agnostiker. Jeg trodde at jeg hadde overvunnet alle mine fordommer, at jeg hadde lagt fortiden bak meg.


Den kvelden sendte PBS-kanalen en rekke filmklipp fra borgerrettsbevegelsen, det var en markering av tyveårsdagen for mordet på Martin Luther King. Jeg hadde sett disse scenene før, på kveldsnytt under oppveksten i Mississippi - svarte mennesker som marsjerte midt nedover hovedgaten i en eller annen varm og støvete naboby. Jeg kunne lukte den fuktige, stillestående luften, og jeg kjente svettelukten. Støvet stakk i nesa.

Men denne gangen - som voksen - så jeg noe jeg ikke hadde lagt merke til før. I stedet for å fokusere på demonstrantene så jeg nå på de hvite menneskene som sto gatelangs og så på og kastet steiner, kom med hånlige tilrop, viftet med sørstatsflagg. Mitt folk. Og så studerte jeg demonstrantene igjen.

For første gang så jeg hele bildet. Dette er ikke svarte menneskers historie, tenkte jeg. Dette er min historie! Og jeg aner ingenting om den. Disse menneskene, de hvite og de svarte, og særlig den uuttalte avstanden mellom oss, har formet den personen jeg er. Hver eneste dag jeg eksisterer som en hvit mann, former jeg, og blir jeg formet av, begrepet rase.

Jeg husket Joe og tausheten hans, og det sto klart for meg at jeg sto i en enormt stor gjeld til ham. Jeg kan fremdeles ikke klare å sette meg inn i hva den obligatoriske tausheten kostet ham den dagen, men jeg begynner å forstå hvordan hans usynlighet var en forutsetning for at jeg skulle få en fornemmelse av å være privilegert og ha retten på min side, den ble brukt til å utbrodere min historie. Hans verdighet var prisen som måtte betales for at et barn på åtte år skulle få en følelse av overlegenhet.

Jeg ble også overbevist om at jeg aldri ville forstå min egen historie før jeg hadde oppdaget Joes. Han og jeg hadde bitene som manglet i hverandres beretning, og for at historiene våre skulle bli fullstendige, måtte den ene historien inkludere den andre.


Da jeg bestemte meg for å skrive romaner med et fokus på raseskille, fikk jeg et godt råd fra en svart venn. «Du våger ikke å skrive Drep ikke en sangfugl en gang til,» advarte han.

Jeg ble overrasket. Jeg fortalte ham at alle 'bevisstgjorte' hvite mennesker jeg kjente, elsket den boken.

«Nettopp,» sa han. «Svarte folk med selvrespekt hater den. Hvite folk får en anledning til å synes synd på den stakkars uvitende og maktesløse svarte mannen. Og lettvint nok kan man skylde på den hvite sørstatspøbelen. Jeg syns det ville vært bedre om du skrev en bok om en svart kjeltring, bare han er et lidenskapelig og komplekst menneske. Vi trenger ikke flere ofre som dere hvite kan gå rundt og synes synd på. Jeg vil ikke at barna mine skal bli nødt til å lese enda en bok om en ynkverdig svart mann som må bli reddet av en hvit mann.»

Jeg dro tilbake, hjem til Mississippi. Jeg oppsøkte afroamerikanere som kunne gi meg muligheten til å bli kjent med meg selv på nytt gjennom historiene de fortalte. Jeg foretok talløse intervjuer. Jeg leste bøker, lyttet til muntlige overleveringer, fordypet meg i slavers fortellinger, tilbragte mange timer i fylkeshusenes kjellere. Jeg samlet sammen alle bruddstykker og manglende mellomledd jeg kunne komme over.

Da The Wiew from Delphi , min første roman, ble gitt ut på et lite forlag, skrev Kirkus Rewiew: «Odell, en afroamerikaner, er en av de sjeldne forfattere med rasespørsmål som tema som gir rom for et vidt spektrum av reaksjoner - og også åpner for at forandring er mulig.» (Min utheving.) Jeg var virkelig lei meg over å måtte gjøre dem oppmerksom på feilen. At de tok meg for å være en svart mann - dette var det største komplimentet de kunne gitt meg.

I denne romanen, min andre bok, ville jeg dykke enda dypere ned i den skyggeverdenen hvor svarte og hvite sjeler bor side ved side med en viss urofølelse. Mer spesifikt ønsket jeg å se nærmere på svarte jordmødre. I løpet av undersøkelsesperioden hadde jeg snakket med flere eldre damer som hadde «tatt imot» tusenvis av barn i distriktene sine. Jeg hadde lært at fødselshjelp i like stor grad hadde åndelige og samfunnsmessige funksjoner som de rent fysiske. Jordmødrene kunne spore fremgangsmåtene de hadde lært, tilbake i tid gjennom Jim Crow-lovene, gjennom slavetiden, hele veien tilbake til stammetradisjoner fra Temne-folket i Sierra Leone.

Deres yrkesmessige undergang begynte på 1950-tallet, da det etablerte hvite medisinske miljø iverksatte en kampanje for å diskreditere jordmødrene, slik at regjeringsfinansierte offentlige helsetjenester kunne erstatte dem. Med andre ord: Da det igjen ble lønnsomt for hvite menn å befatte seg med svarte kropper, måtte jordmødrene vike plassen. I medisinske tidsskrifter og statlige lovgivende forsamlinger ble de framstilt som skitne, uvitende og overtroiske abortforkjempere. Da det medisinske miljøet forlangte at de måtte ha autorisasjon for å kunne arbeide, måtte mange 'levere inn jordmorveskene' fordi de ikke kunne lese. Det ble opprettet en kategori kalt 'jordmor-pleiere' som bare kunne arbeide under direkte veiledning fra en lege.

De jordmødrene jeg snakket med, var vennlige, stolte, og med en sterk åndelig bevissthet. De var triste over å ha blitt nektet å utøve kallet sitt og ville gjerne at noen skulle fortelle deres historie - ikke bare den offisielle hvite historien, som bakvasket dem. Da jeg oppdaget at overlevelsesraten ved fødsler var høyere hos disse «uutdannede» svarte kvinnene enn hos de hvite legene som erstattet dem, visste jeg at jeg måtte skrive deres historie.

Ved et lykketreff oppdaget jeg noe ved min egen familiehistorie som forsterket ønsket om å skrive.

Min bestefar ble nittisju år, men like før han døde, tilkalte han sin sønn, min far. De hadde da ikke hatt kontakt på mange år. «Jeg tror det er på tide at jeg forteller deg noe om din mor,» sa bestefar Johnson. Min far var da i syttiårene.

Vi hadde alle fått høre at min fars mor døde av lungebetennelse i 1927, da min far bare var et spedbarn. Men dette var ikke sant.

Den morgenen på sykehjemmet forklarte bestefar at da min far var seks måneder gammel, hadde moren hans, Bessie, tenkt å ta barnet sitt med og rømme. Men så oppdaget hun at hun var gravid igjen. Hun hadde sverget på at hun ikke ville ha enda et barn med min voldelige bestefar, som hun etter hvert hadde begynt å avsky. Derfor gikk hun til sin stemor, min oldemor, som var jordmor. Store-Sal utførte en abort på datteren, og Bessie fikk blodforgiftning og døde. Min far var blitt morløs.

Store-Sal var en av de som oppdro faren min, enda hun hadde vært medskyldig i at moren hans døde. Min far var svært glad i henne og fikk ikke vite sannheten før det hadde gått sytti år.

Jeg begynte å lure på hvordan min oldemor kunne ha opplevd det når dette barnet ble så avhengig av henne - den samme kvinnen som hadde ansvaret for at moren var død?

Og så kom det inn et tredje element som vekket min interesse. Kan historier være med på å forme livene våre, selv om vi ikke bevisst kjenner til dem?

En frykt for å bli forlatt eller forrådt av dem vi elsker høyest, enten fordi de kan dø eller fordi de kan bedra oss, var noe vi aldri snakket høyt om i min familie, men likevel var det med på å forme minst tre generasjoner menn. Her finner vi opphavet til vår felles uvilje mot å være åpne og sårbare, spesielt overfor dem vi er glad i. Det kan forklare familiens sterke vektlegging av uavhengighet, av å aldri være avhengig av hjelp fra andre.

Når en historie fornektes, kan vi få sår på sjelen.

Men det å kjenne til vår felles historie kan føre til helbredelse. Min far, mine brødre og jeg har lært å åpne oss for en forståelse og sympati vi tidligere ikke hadde tilgang til. Vi kan kjenne oss selv igjen i hverandre.


Gjennom prosessen med å skrive Helbredelsen og ved å føye sammen bitene av min egen families historie har jeg oppdaget sannheten i det gamle munnhellet «fakta kan forklare oss, men bare historier kan frelse oss.»

Vil du ødelegge et folk, så ødelegg historiene deres. Vil du gi et folk tilbake makten over sine egne liv, så gi dem historier de kan dele.

 

Kommentarer

En herlig perle av en fortelling. En innsiktsfullt, historisk, varm og lærerik bok. Anbefales.
4