«Løgnhals» er et nådeløst og usentimentalt portrett av en ung mann.
«Uansett hva som skjer, gjør jeg alltid det jeg har lyst til. Det er bestandig sånn. En er bare nødt til å vite hva en vil. Ikke begynne å luske rundt i livet som en skygge. Ha energi. En vilje til å gjennomføre.
Men uten å stresse.
Jeg er faen ikke en som stresser»
Oliver er 24, han har arvet leilighet og penger etter mora, som er død, og han reiser til Villefranche mens ekskjæresten Emma Sofie leser til eksamen i leiligheten hans. På stranda møter han Lucy, som jobber i en klesbutikk. Men han kunne like gjerne møtt en annen, hvem som helst. De avtaler en date allerede dagen etter. Oliver har ikke behov for å ta det med ro.
Når han er i Oslo, jobber han i en databutikk. Han spiser lite eller ingenting, tar seg en øl, gamer. Lar seg drive rundt. Her og der kan han sitte og betrakte folk, gjerne damer.
Er det noen gang sant, det han sier? I Olivers tvilsomme utforskning av tilværelsen pipler det fram et sterkt ubehag.
«Jeg leser denne romanen som en ganske besk studie i ensomhet og forlatthet, men her tyter også fram en type hjelpeløshet og total mangel på følelsesmessig engasjement, som virker skremmende. Oliver flyter omkring, formidlet av en stemme som ikke er i stand til å sette ord på sin egen situasjon. Han oppsøker mennesker overalt, tar kontakt, men virker likevel merkelig uinteressert i dem på et dypere plan … Anne Oterholm oppleves i den forstand at hun holder seg strikt til dette minimalistiske litterære universet der plott og handling bare er et tynt ferniss. I høstens roman Løgnhals klarer hun likevel å tegne opp et nesten skremmende portrett av et ungt menneske uten forankring i eget følelsesliv.»
Turid Larsen, Dagsavisen
«Anne Oterholms Løgnhals er en parasittisk roman som suger næring av leseren. Med vilje … Med tittelen Løgnhals sier det seg selv at en ikke kan ta alt det Oliver forteller for god fisk. Ja, til tider fremstår han som en moderne uthulet Peer Gynt, der løgn og forbannet dikt er to sider av samme sak. Han virker på andre mennesker, men menneskene rundt ham virker ikke inn på han. Ubehaget ligger ikke bare i hvordan han tenker og ter seg i forhold til andre mennesker. Det er også knyttet til min innlevelse i, og avkoding av, Oliver som en psykologisk karakter; at jeg leser han som en avstumpet og følelsesløs ung mann … I Løgnhals utforsker Anne Oterholm hvor mye leseren arbeider for å skape mening og motivasjon til å lese videre»
Hilde Slåtto, Vårt Land
